Justin Bieber i Norge: min opplevelse

Det hele startet torsdag 26. april da vi fikk en totalt uventet beskjed om at Justin skulle til Norge for første gang allerede neste måned for å promotere hans kommende album “Believe”. Nyheten ble spredd rundt overalt, men verken Justin eller crewet hans hadde enda kommentert dette selv, så jeg valgte å ikke stole helt på dette før det hadde blitt bekreftet av 100% trygge kilder, slik at jeg ikke ble skuffet om det ikke skulle være sant.

Universal Music Norge skrev en tweet til Justin hvor det stod “@justinbieber your Norwegian fans can’t wait to see you in May :) so much love. It’s gonna be crazy…! #Believe”. Denne tweeten endte opp med å bli retweetet av Justin litt senere og da var det endelig bekreftet. Tårene rant og rant av lykke og jeg kunne ikke helt skjønne at etter alle disse årene skulle han endelig komme!

Dagene gikk uten at vi fikk noen som helst informasjon, vi hadde gått inn i mai og visste fortsatt absolutt ingenting om hans besøk her i Norge. Først torsdag 10. mai fikk vi endelig vite at han kommer til Norge onsdag 30. mai. Det er da det var forbredelse til engelsk skriftlig eksamen, hvor selve eksamen ville være dagen etter. Jeg ble fort livredd for at jeg skulle bli trekt opp til engelsk og dermed kanskje ikke ville ha muligheten til å dra til Oslo……

Dagen før vi skulle bli trekt opp til eksamen var jeg utrolig nervøs, skjelven, redd og rett og slett et totalt nervevrak. Jeg gråt meg til søvn og ba om at jeg ikke skulle komme opp til engelsk. Det skulle ikke få ødelegge for meg.

Tirsdag 15. mai var den avgjørende dagen for meg kommet. Vi skulle møte på skolen klokken 09.00 for å høre hva vi hadde blitt trekt opp til. Jeg var forberedt på at dette kanskje ville bli en av de verste dagene i mitt liv, men til min store lykke kom jeg opp i matte! Dette er et av mine svakeste fag, men jeg kunne likevel ikke blitt mer fornøyd. Tårene presset på i øyekroken av lykke. Den følelsen jeg hadde da var helt fantastisk, for da det gikk opp for meg at jeg virkelig skulle reise til Oslo. Ingenting kunne stoppe meg nå.

Dagene før Justin skulle komme hadde vi fortsatt veldig lite informasjon, vi visste sånn sett absolutt ingenting om hva som ville skje og hvor ting ville foregå noe som var veldig forvirrende og ikke minst stressende. Vi hadde blant annet fått høre at det var planlagt en gratiskonsert for oss, men at denne mulig ville bli avlyst fordi ting ikke gikk helt etter planen. Den skulle etter planen være på Operataket, men siden kongeparet skulle ha jubileum der torsdag 31. mai var det ikke sikkert at dette ville gå seg til likevel. Dette hadde vi fortsatt ingen bekreftelse på.

Søndag 27. mai (tror dette er riktig dato) ble folk enda mer forvirret da Justin brått tweetet at han reiste til Norge allerede i morgen, altså mandag noe som vil si at han ville være fremme i Norge før onsdag 30. mai slik vi hadde fått beskjed om - han ville heller ankomme tirsdag 29. mai tidlig på kvelden.

Dag 1 - tirsdag 29. mai 2012
Den store dagen var endelig kommet. Jeg stod opp 07.45 enda jeg ikke skulle reise før 12.45, men jeg ville ha god tid på meg - jeg hadde mye å gjøre. Jeg fikk fri fra skolen denne dagen. Tiden før avreise brukte jeg på å pakke, planlegge, siste øving på dansen (kommer til dette senere) og fikse meg ferdig før mamma hentet meg 12.45 og vi satte kursen mot Fredrikstad busstorv.

Jeg reiste jo alene, men mandag 28. mai, altså dagen før avreise snakket jeg med en som het Eline på facebook og siden vi ikke bodde så langt unna hverandre og begge reiste alene, bestemte vi oss for å ta bussen inn til Gardermoen sammen, så da møtte jeg henne på busstorvet.

Bussen gikk ca. 13.35 og kursen var endelig satt mot Gardermoen. Jeg var kvalm av spenning og hadde sikkert en million, om ikke mer, sommerfugler i magen. Underveis da vi var rundt en time ifra flyplassen, ringte pappa og fortalte meg at han hadde hørt på radioen at Justin allerede hadde ankommet. Jeg kjente jeg fikk helt vondt i magen og håpet på at det var et rykte.

Da vi ankom Gardermoen rundt 15.45 gikk vi rett til ankomst sentralen. Der var det allerede kommet en del, men til tross for det fikk vi fortsatt ganske gode plasser, første rad. Vi skjønte fort at verken Justin eller crewet hadde kommet enda, og jeg kunne endelig puste lettet ut. Litt senere fikk vi beskjed av vaktene at flyet til Justin ville lande om ca. en time, altså i 17.00 tiden. Vi ble fortalt flere ganger at vi ikke fikk sjansen til å se han, men vi valgte likvel ikke å gi opp det lille håpet vi hadde om å få se han, kanskje møte han.

Tiden gikk og det strømmet på med folk. Stemningen var på topp og alle var i godt humør, før vi brått fikk vi høre over høyttalerne at Justin hadde fortlatt flyplassen usett. Det var selvfølgelig skuffende, men vi ville likvel ikke gi opp håpet om å få se crewet hans, så vi ble fortsatt værende enda flere valgte å heller dra videre inn til Oslo.

Brått kom flere av danserne til Justin, blant annet også DJ Tay James og han filmet oss hele gjengen, før han gikk videre ut. Vi fikk høre at bussen deres stod plassert utenfor og at alle var der nå, klare til å dra. Da stormet vi ut hele gjengen til bussen i håp om å få se de, noe vi også gjorde. De vinket til oss inni bussen, tok bilder og video. De var der noen minutter før de måtte dra.

Omtrent rett etter denne hendelsen kom resten av crewet til Justin: Alfredo, Kenny, Ryan G og Dan (Scooter hadde tatt et senere fly og ville derfor ikke komme enda). De ble fraktet ut til bilen en og en, omringtet av vakter, men vi klarte likevel å bryte oss gjennom. Jeg klarte å ta på alle, bortsett fra Ryan. Jeg prøvde å gi klem også, men fikk aldri sjansen. Til tross for det må jeg si jeg er veldig fornøyd med å bare ha tatt på de flere ganger! Spesielt Fredo var jeg mildt sagt overlykkelig over å endelig se i virkeligheten, han er best. Jeg ville ikke at han skulle gå, så jeg klarte å holde han igjen i hetta (han hadde genseren halvveis åpen, så det var ingen sjanse for at han ble kvelt), før vaktene fjernet meg. Da han var plassert i bilen klarte jeg å løpe rundt bilen, mens alle andre stod på den andre siden, banke på ruten der hvor han satt og vinke til han når han snudde seg før jeg igjen ble fjernet av den ene vakten.

Da de hadde dratt og bilen var ute av syne, var ikke tårene sene med å komme. Jeg merket også at jeg begynte å bli litt hes og litt sår, det ble jo en god del skriking. Det å stå der og tenke på det som nettopp hadde skjedd var helt uvirkelig.

De fleste hadde nå tatt buss og tog inn til Oslo etter Justin og crewet, men jeg, Eline og noen andre jenter ventet fortsatt litt til i håp om at Justin kanskje ville komme senere. Vi kunne jo ikke vite det der og da at det var helt sikkert at han hadde dratt, hva om de hadde lurt oss? Ingen hadde jo sett han. Vi gikk litt rundt og letet uten hell. Vi skjønte etter en liten stund at det ikke lenger var noen vits og at han mest sannsynelig hadde dratt han også, så da bestemte vi oss for å ta flytoget.

Da vi gikk inn på Gardermoen igjen møtte jeg helt tilfeldig på Vilde, en jente jeg har snakket med på Facebook i hvertfall ett år nå - kjempe koselig! Ho hadde akkurat kommet med flyet fra Molde, så da ble ho med oss, kjøpte billetter og så tok vi flytoget sammen inn til Oslo.

Da vi var kommet inn til Oslo satte vi kursen mot Grand Hotel, ettersom vi var ganske sikre på at han ville være der i og med at det er det fineste hotellet i Oslo. Men vi skjønte fort at noe ikke stemte da vi kom fram og det ikke var folk å se der. Vi snakket litt med en av de ansatte og han fortalte at Justin ikke var på hotellet. Vi gikk litt rundt, så blant annet noen av danserne til Justin som satt å spiste på Egon, men bestemte oss for å ikke forstyrre de. Etterhvert kom det flere jenter også som vi hang oss på, og så prøvde vi å finne hotellet til Justin sammen.

Etter en stund måtte Vilde dra, så da var det kun meg og Eline igjen. Vi gikk litt rundt, før vi endelig fant store mengder med folk og skjønte fort at vi var kommet til det rette hotellet som da var Clarion Hotel Royal Christiania. Vi stilte oss opp med de andre og var heldige som fikk perfekt utsikt til hotellet, stod ca. på midten ovenfor det, nok en gang på første rad (ved sperringene de satt opp).

Tiden gikk (og det er nå jeg ikke har særlig styring på klokkeslett lenger) og vi ventet og ventet. Vi visste at Justin var et eller annet sted der inne og håpet så inderlig på at han ville vise seg snart. Jeg hadde kameraet mitt klart i hendene hele tiden og tittet på hotellet konstant.

Brått så vi en dør åpne seg på balkongen helt øverst på hotellet og vi skjønte med en gang hvem det var som kom ut. Hjertet mitt stoppet, før det dunket forterte og fortere, adrenalinet kjørte på som bare det, tårene rant og jeg skrek non-stop av glede. Det var helt sinnsykt å se Justin stå der oppe, vinke til oss og vise hjerter med hendene. Nok en gang helt uvirkelig. Alt føles bare ut som en deilig drøm jeg aldri ønsket å våkne fra.

Ikke lenge etter at Justin hadde gått fra balkongen, skulle han ut for å spise med crewet, sushi forresten. Vi ble selvfølgelig helt hysteriske da vi så bilene kjøre avgårde og stormet etter alt vi kunne, men klarte dessverre ikke å ta de igjen. Derfor samlet vi oss utenfor garasjen til hotellet istedenfor og ventet der på at Justin skulle komme tilbake.

Brått var det en bil som skulle ut og porten til garasjen måtte åpnes. Når bilen hadde kjørt ut, rakk flere av oss og løpe inn i garasjen før den lukket seg. Vi løp rundt og gjemte oss bak bilene og hadde planer om å bli værende inntil Justin skulle komme tilbake igjen. Vi var nok litt for høylytte, for det endte opp med at vaktene avslørte oss og kastet oss ut.

Resten av kvelden gjorde vi ikke noe annet enn å vente utenfor garasjen. Vi var der i flere timer. Jeg og rundt 7 andre jenter ble filmet av NBC, en amerikansk TV-kanal som spurte om vi kunne synge en av sangene til Justin for dem. Vi endte opp med å synge “Baby” og jeg tror dette vil være med i et program om Justin som de vil sende 21. juni, litt usikker der. Noe annet som også skjedde var at Scooter ankom hotellet han også og vi klarte å få oss inn i lobbyen omtrent alle sammen og omringet han der. Det endte med at han måtte hoppe over skranken til hotellet. Det var utrolig spesielt å se han - mannen som oppdaget Justin, som ikke ga han opp, men som alltid hadde troen på at han ville bli noe enda alle andre sa at det ikke var noen sjanse for han.

Ganske sent på kvelden dukket Scooter opp igjen. Vi hadde ikke fått noen informasjon om det ble gratiskonsert eller ikke, og det var dette han skulle informere oss om. Han ba oss om å være stille slik at alle kunne høre hva han hadde å si. Han sa blant annet at vi måtte vente og se i morgen, følge med på twitter, så skulle vi få den informasjonen vi trengte da osv.

Klokken 23.30 ble jeg hentet mot min vilje. Planen var at jeg egentlig skulle overnatte på Gardermoen, men siden Justin kom tidligere enn planlagt og jeg ikke hadde noe hotell som jeg kunne være på, måtte jeg dra hjem enda jeg ville være ute hele natten. Jeg bor ikke mer enn en time unna med bil, så sånn sett var det ikke noe problem.

På veien hjem var jeg helt starstrucked i min egen lille boble og var så klar som man bare kunne bli for den neste dagen jeg hadde i vente.

Dag 2 - onsdag 30. mai 2012
Jeg hadde ikke sovet et sekund denne natten. Alt jeg hadde gjort var å dusje, ordne meg på nytt, oppdatere meg litt om hva som foregikk på pcen, lade kameraet og mobilen. Klokken 05.50 ble jeg kjørt til bussholdeplassen og derfra skulle jeg ta bussen inn til Oslo.

Rundt klokken 07.20 var jeg kommet inn til Oslo igjen. Derfra måtte jeg finne hotellet til Justin. Jeg er ikke kjent i det hele tatt, men klarte heldigvis å finne fram fort og stod utenfor hotellet med de andre som var der ca. 07.30. Det skjedde ikke noe spesielt annet enn at vi så den ene livvakten til Justin rundt tre ganger.

Senere skulle Justin og crewet forlate hotellet, men vi fikk ikke sett de fordi akkurat da de gikk til bilene kom det en giga trikk foran oss og siden vi måtte stå på andre siden av veien fikk vi ikke sett noe. Da ble vi sånn passe frustrerte kan man si! Vi så bare bilene kjøre avgårde fort, så vi hoppet over sikkerhetsgjerdene, ut i veien og løp etter alt vi kunne. La oss bare si alle fotografene fikk veldig god trim de også for noen løp etter oss for å prøve å få med alt som skjedde. Vi klarte å stoppe den ene bilen og fikk omringet den. Rutene var helt sotete, så det var umulig å se noe som helst enda flere av oss kom helt inntil og tittet inn. Sjåføren måtte smelle opp bildøren for å jage oss vekk, og akkurat da jeg skulle løpe vekk fra siden av bilen til å gå foran og legge meg på panseret, fikk den bråkjørt av sted. Vi løp videre etter, men siden de kjørte ganske fort klarte vi ikke å holde følge.

Jeg hadde løpt et godt stykke og hadde ikke lenger noen aning om hvor jeg var, men jeg bare gikk litt rundt til jeg fant hotellet igjen og da holdt jeg meg i det området. Jeg var der til ca. 11.30 og siden pappa var i byen den dagen på grunn av noe med jobben, ringte han og spurte han om han skulle kjøre meg et sted før han skulle dra hjem igjen. Jeg sa at han kunne kjøre meg til Operaen og sentralbanestasjonen, slik at jeg fikk lært meg veien dit i og med at jeg ikke visste hvor det var.

Da pappa hadde kjørt meg til Operaen, så jeg at det allerede krydde av folk. Egentlig så var planen min at jeg skulle være der fra klokken 06.00 på morgenen med tanke på konserten og jeg ville ha første rad, men siden jeg skulle opptre på Norges største Bieber arrangement, fikk jeg dessverre ikke muligheten til det…

Rund klokken 12.00 da pappa var dratt hjem, gikk jeg til sentralbanestasjonen hvor arrangementet skulle foregå klokken 16.00. Da jeg kom jobbet de med å få satt opp scenen hvor alt skulle foregå på. Jeg ventet der på at Camilla skulle komme fra Stavanger, siden vi hadde planlagt å møtes. Ho kom i 15.00 tiden og da var vi bare på området inntil arrangementet skulle starte. Veldig hyggelig å møte henne!

Arrangementet startet omsider og det var overraskende mange folk som kom! Det var ca. 5000 som så på og 10 000 på området. Stemningen var råbra og det var koselig å være så mange beliebers samlet. Dette arrangementet har vært planlagt lenge og du har kanskje sett det på facebook? Det var hvertfall en stor suksess! På forhånd var det planlagt alt som skulle skje og hvem som fikk opptre. Det var blant annet noen som sang, flashmob dans til “Live My Life”, små konkurranser, et samhold med mye moro og så var det jo denne dansen jeg og 6-7 andre hadde til “Boyfriend”.

Helt ærlig, da jeg hørte at dette arrangementet ville kræsje med konserten til Justin hadde jeg egentlig tenkt til å melde meg ut, men jeg valgte likevel å ikke gjøre det. Vi hadde gjort en avtale på forhånd, jeg hadde blitt plukket ut til å være med å opptre, så jeg følte at jeg måtte holde det jeg hadde lovet. Dessuten hadde jeg lyst, for crewet hans hadde på forhånd fått høre om dette, så de visste hva som ville skje, hvor og når. Dette foregikk dessuten foran hotellet noen i crewet var på, så de hørte på alt og fulgte med. Blant annet DJen til Justin tok et bilde og la det ut på instagram. Det betyr mye for meg å vite at jeg har tatt del i noe så stort som til hittil er Norges største Bieber arrangement og at Justin vet om dette. Hele arrangementet ble forresten filmet, men når det kommer TV vet jeg ikke enda. Alt jeg har fått høre hittil er at det vil komme i juni en gang.

Da det hele var ferdig løp jeg og Camilla alt vi kunne til Operaen. Vi hadde hørt de hadde stengt av og at det ikke var mulighet for fler å komme inn, men vi ville likevel ikke gi opp. Vi gikk opp til brua og stilte oss i køen, klarte å snike oss inn litt, så vi kom ganske langt foran. De slapp fortsatt inn noen folk og da det var rundt 8 personer igjen stoppet de opp køen og ville ikke slippe inn fler dersom du ikke hadde et gult bånd som man enten hadde vunnet, fått fordi man er kjendis eller fått hvis man hadde vært innom et hotell som delte det ut.

Det å stå der og vite at du ikke får være med på noe du har ventet i flere år på, det var grusomt - mildt sagt. Uansett hvor mye vi tryglet og ba, nektet politet å slippe oss inn. Det å se de som hadde gult bånd få slippe gjennom var ikke akkurat noe plaster på såret. Noen prøvde å forfalske det gule båndet og de klarte det inntil vi avslørte dem. Hver gang vi så noen med et falskt bånd skrek vi “FAAAAKEE!!!” - slipper ikke vi inn, skal ikke de heller.

Brått startet oppvarmingen på konserten og der stod vi fortsatt i køen uten å se noe som helst, bare høre. Det føltes ut som om noen knivstakk meg en billion ganger i hjertet, det gjorde så sinnsykt vondt. Tårene kom og jeg så egentlig bare svart. Nok er nok! Jeg gikk ut av køen nedover mot Operaen, presset meg fram i mengdene i sinne og prøvde å finne et sted hvor jeg kunne se scenen. Det var stappfullt overalt og jeg så ingenting. Alle de gode plassene var tatt, ikke at det egentlig var noen gode. Det går ikke an å beskrive hvor tom jeg følte meg da. Jeg gikk rett over veien enda det kom biler, vaktene sa jeg skulle stoppe og da ropte jeg tilbake at “det gjør ikke noe for livet mitt er over uansett”. Ingenting spilte noen rolle, jeg kunne like så godt legge meg ned å dø. Det var utåelig.

Jeg gikk tilbake til køen der hvor Camilla fortsatt stod, brøyta meg fram og var tilbake på plassen min igjen. Jeg sa til polititet at jeg hadde sjekket at det fortsatt var masse plass igjen på Operaen, for det var det, men da fikk jeg bare tilbake at de ikke kunne slippe inn fler i og med at scenen var i vannet og de var redd folk ville bli presset ut. Da svarte jeg bare “hvis dere er redd for at folk skal falle ut i vannet, hvorfor i helvete setter dere scena der da?!” - hvor er logikken?

Noen hoteller hadde delt ut gult bånd tidligere, enda det mest sannsynelig ikke var noen igjen, bestemte jeg og Camilla oss for å sjekke innom noen. Vi hadde trossalt ingenting å tape. Vi gikk ut fra køen og løp rundt for å finne hoteller. Det var ikke så mange i det området, så etter en liten stund, ga vi opp. Vi ville jo ha med oss konserten om vi så bare fikk høre, så da prøvde vi å finne oss noen plasser. Det var selvfølgelig ingen bra plasser nå heller, men vi så noen jenter som stod på bruskasser og da fikk vi en idè om å gjøre det samme.

Vi løp det vi kunne til nærmeste butikk som forresten var ICA (elsker dere for alltid, livreddere), spurte om vi kunne få fire bruskasser og det fikk vi, enda vi måtte betale. Vi tok med oss de fire kassene og løp tilbake igjen.

Akkurat da vi var på leting etter en fin plass hvor vi kunne stable oss opp, begynte konserten, som vil si at vi rakk det akkurat - snakk om flaks! Vi fant et greit sted hvor vi kunne se alt ganske bra - scenen, Justin, storskjermene og hørte lyden godt. Det finnes virkelig ikke ord for hvor fantastisk det var. Det å se han der og høre han synge live var utrolig! Sangene han opptredde var:

1. “Baby”
2. “All Around The World”
3. “As Long As You Love Me”
4. “Be Alright”
5. “Never Let You Go”
6. “Never Say Never”
7. “Boyfriend”

“All Around The World” og “As Long As You Love Me” er to sanger han aldri har opptredd før, som vil si at Norge var de aller første som fikk se han opptre de. Men den sangen jeg uten tvil satt mest pris på at han opptredde var “Never Say Never”. Det er en sang som betyr veldig mye for meg og som har gitt meg mye motivasjon, så det å høre han synge den live og rope “NEVER SAY NEEVEEEER” samtidig med han før sangen startet, var utrolig spesielt.

Det var så deilig å bare kunne skrike ut og synge med på alle sangene. Jeg følte meg så overveldene glad, lykkelig. Merket at vi ikke stod helt med den aller største fansen da, jeg fikk et par rare blikk når jeg tok av, men who cares? YOLO.

Etter konserten gikk vi først til Narvesen for å pante bruskassene våre slik at vi fikk tilbake pengene og så gikk vi videre til hotellet til Justin. Vi hadde et lite håp om at vi kanskje ville få se et siste glimt av han. Folkemengdene ble bare mindre og mindre, noe som selvfølgelig var til fordel for oss.

Da vi stod utenfor hotellet, så vi brått en fra crewet til Justin stå på andre siden av veien. Han skulle tydeligvis et sted, så han gikk over veien, bare noen meter ifra oss. Vi skrek og ropte, og når han var ganske nærme skrek jeg “SCRAAAPPYYYYY!!!!!” og da tittet han på meg og smilte.

Enda litt senere snakket vi med noen av de ansatte på hotellet til Justin. Vi snakket om Justin selv, Jerry og litt diverse da vi plutselig så Dan, gitaristen til Justin, like bortenfor oss. Han skulle inn på resturangen Friday’s som var under hotellet for å spise. Vi løp inn etter han og når jeg bare var ca. en meter ifra, sperret de ansatte veien og presset oss alle ut. Jeg rakk å se Dan i øynene og rope “WE LOVE YOU!!!”.

Helt uventet ble jeg hentet klokka 00.00 uten forvarsel. Jeg hadde ikke hatt strøm på mobilen omtrent hele dagen, så mamma var ganske så nervøs da for å si det sånn. Ingen hadde fått kontakt med meg, men det var jo ikke så veldig vanskelig å finne ut hvor man skulle lete - og jeg ble funnet. Det var utrolig kjedelig å måtte dra hjem da, for jeg skulle gjerne vært der noen timer til.

29/05-12 og 30/05-12 vil alltid være to veldig spesielle datoer for meg, som jeg aldri kommer til å glemme. Det var på disse to dagene jeg fikk oppfylt en drøm jeg har ventet på i årevis. Enda jeg ikke fikk møtt Justin, skal jeg ikke gi opp for “den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves”. Ellers er jeg utrolig takknemlig for alt det jeg fikk oppleve, enda jeg fikk gjennomgå etterpå med stølhet i både bein, skuldre og nakke, og sår hals. Noe annet er at det er helt utrolig hvordan behovet for mat, drikke og søvn ikke eksisterte lenger. Jeg sov ikke noe som helst på over to døgn, verken spiste eller drakk bortsett fra før jeg dro avgårde - og det var ikke mye.

Ellers virker både Justin og crewet veldig fornøyd med Norge. De har skrevet ganske mye om det på twitter, snakket om det i intervjuer siden vi var så ville osv. Justin hadde en liten dårlig periode før han dro til oss, så vi fikk oppgaven om å muntre han opp igjen, noe vi klarte med glans.